Game of Life

Utviklet av matematikeren John Conway i 1970, er det et nullspillerspill som opererer basert på enkle regler og ofte brukes til å demonstrere hvordan komplekse mønstre og atferd kan dukke opp fra enkle systemer. Her er en oversikt over hvordan det fungerer

Rutenettoppsett: Spillet spilles på et todimensjonalt rutenett av celler. Hver celle kan være i en av to tilstander: levende eller død.

Opprinnelig tilstand: Spillere starter med å sette en innledende konfigurasjon av levende og døde celler på rutenettet.

Evolusjonsregler: Spillet utvikler seg i diskrete tidstrinn (generasjoner) i henhold til et sett med regler:

Fødsel: En død celle blir levende hvis nøyaktig tre av dens åtte naboer er i live.
Overlevelse: En levende celle forblir i live hvis den har to eller tre levende naboer; ellers dør den (enten på grunn av underbefolkning eller overbefolkning).
Død: En levende celle dør hvis den har færre enn to eller flere enn tre levende naboer.
Simulering: Ved hvert tidstrinn beregner spillet neste tilstand av rutenettet basert på gjeldende tilstand og reglene. Dette gjøres samtidig for alle cellene.

Observere mønstre: Over tid dukker det opp mønstre som enten kan stabiliseres, svinge eller vokse i det uendelige. Noen vanlige mønstre inkluderer stilleben (stabile konfigurasjoner), oscillatorer (mønstre som gjentas etter et fast antall generasjoner) og romskip (mønstre som beveger seg over rutenettet).

Utforskning: Brukere kan eksperimentere med forskjellige innledende konfigurasjoner for å observere hvordan forskjellige mønstre utvikler seg. Spillet brukes ofte i matematisk og informatikkforskning for å studere kompleksitet, fremvekst og oppførselen til cellulære automater.

Conways Game of Life er kjent for sin enkelhet og den overraskende kompleksiteten til mønstre som kan dukke opp fra reglene, noe som gjør det til et populært verktøy i både utdanningsmiljøer og beregningsforskning.